Drammensmarka er det herlige friluftsområdet mellom Drammens- og Lierdalens bebyggelse i sør og øst, Garsjø/Eggekollane, Løken, Vrangen, Kleiveren og Kampenhaug i nord og toppen av Solbergryggen (Solbergvarden og Lokkeråsen) i vest. Det betyr at Drammensmarka deles mellom kommunene Drammen, Lier og Nedre Eiker. Høyeste punkt er Lokkeråsen i Nedre Eiker kommune med sine 607 moh. Skimtvarden (554 moh) er det høyeste du kommer i kommunene Lier og Drammen hva Drammensmarka angår.

Aslakkene: Område med svaberg som ligger øst for Solbergvarden og sør for Hoggsfjell i Nedre Eiker kommune.

Ballklubbhytta: Kalles også DBK-hytta og ligger mellom Myrdammen og Steinkjerringa. Ble bygd som foreningshytte på tomta Solhaug for Drammens Ballklubb (DBK) med innvielse 12. mars 1939. Har vært serveringsdrift her en kort periode, men er kun i bruk som foreningshytte og til utleie i dag. Drammensrennet blir arrangert herfra i normale snøvintre.

Bemplikollen: Kolle 594 moh som ligger øst for Ulevann og nord for Furtebekken i Nedre Eiker kommune.

Bragernesåsen: Bragernesåsen er Drammens mest kjente naturperle, og i 2001 ble denne grønne åssiden faktisk kåret til ”Årets grønne park”. Det var Norsk Anleggsgartnermesterlag som ga denne prisen på vegne av grøntanleggsbransjen i Norge, og det er jo litt av en hedersbetegnelse. I løpet av en halv kilometer stiger åsen til 200 meter over havet. Deretter stiger den ytterligere til Varden på 295 meter før den faller nedover igjen mot Svarttjern og Årkvisla i Lier.

Gerhard Schøning hevder i sin Norgeshistorie fra 1771 at navnet stammer fra en stor viking, Brager, som bodde på en klippe ved Drammensfjorden. Han hadde sin borg oppe i Bragernesåsen – Træberg slott. Kong Brager skal ha hersket over Bragernes, men det er likevel høyst usikkert om denne vikingen noen gang har levd eller om det noen gang har ligget en borg oppe i åsen.

Gjennom tidene har Bragernesåsen hatt mange eiere, blant annet Hannibal Sehested, biskop Deichmann, Jacob Aall og Peder von Cappelen. Bragernesåsen var faktisk i privat eie helt fram til 30. mai 1838. Da gikk hele åsen på auksjon, og ordføreren i byen, Hans Nicolai Lange, møtte opp sammen med tidligere ordfører Andreas Garman. På vegne av formannskapet i byen fikk disse to tilslag for 5 350 speciedaler – eller 21 400 kroner. Motivet var ikke først og fremst å sikre frilufts- og rekreasjonsinteressene i byen, men å sørge for inntekter fra alle festetomtene på Bragernes som også var omfattet av handelen.   

Bragernesåsen gjemmer på mye historie. Her finnes rester etter i hvert fall 14 boplasser, og sannsynligvis er det snakk om enda flere. Mange av disse har trolig vært husmannsplasser under Tveitar-gårdene fra 1600-tallet. Plassene nedlagt én etter én i perioden 1880-1907. Samtidig ble bygningene revet for å hindre forurensning av byens nye drikkevannskilde, Kloptjern, og vannforsyningsnettet ned til byen.

Fram til 1800-tallet var åsen en eneste stor beitemark. Det var svært få drammensere som gjorde seg umaken verdt å gå tur i åsen. Ikke var det stier, og ikke var det så fint heller. Kuer og geiter hadde beitet åsen helt bar for vegetasjon. Når du sto på Bragernes Torg, var ikke åsen grønn og forlokkende som i dag, men ei skrinn steinur. Initiativrike borgere tok imidlertid grep for å beplante åsen, men det gikk trått i starten.

I 1880 ble ”Komiteen til Bragernæsaasens Forskjønnelse” opprettet av overlærer Morten Kirkgaard Album, bryggerieier Chr. Wriedt og politiassistent Carl Oscar Wulfsberg (minnestein like ved Åspaviljongen) med sistnevnte som primus motor. Da skjedde ting raskt, og i perioden 1884-1917 ble det i gjennomsnitt plantet 2000 trær årlig. Bare i 1891 ble det plantet 1000 buskfuruer, 2000 furuer, 1000 gran og 100 bjørker.

Den første spaserveien gikk fra Bergstien opp til det som seinere skulle bli Åspaviljongen. Morten Album skjenket 800 kroner for å bygge denne veien, men fikk i tillegg økonomisk støtte av Drammens Sparebank. Stien ble først kalt Fjeldstien, men fikk etterpå navnet Albumstien. Blant folk flest er den nok mest kjent som ”Sikk-sakken” der den går i sikk-sakk oppover åsen bak Krematoriet.

Arbeidet med å anlegge stier i åsen fortsatte. I 1883 startet man jobben med Thurmanns vei. Det ble i første omgang lagd en sti bort til der bekken krysser dagens trasé, det såkalte ”Brudesløret”, navnsatt etter hvordan vannet kaster seg nedover steinura i vårløsningen. I 1901 tok imidlertid Erik G. Thurmann initiativet til å forsette traseen videre langs den store steinura i åsen til Hamborgstrømskogen. Dette var et stykke flott ingeniørkunst, for det var bratt, og veien måtte delvis hogges inn i fjellet. Arbeidet var også kostbart, og de samlede utgiftene beløp seg til 4 725 kroner, samt rundt 500 kroner til rekkverk. Pengene ble innsamlet fra byens befolkning, og Thurmann stod selv oppe i åsen og ba om bidrag fra turfolket.

Ved siden av Thurmanns vei er kanskje De eldres vei mest kjent. Den ble påbegynt i 1897 og stod ferdig i 1899. Veien starter ved Sommerfrydjordet og går i svak stigning opp til Åspaviljongen og er således en velegnet inngangsport for byens eldre. Hele Bragernesåsen har for øvrig adresse De eldres vei 10.

Breidablikk: Det opprinnelige navnet på Spiraltoppen. ”Breidablik, et af Aasens smukkeste Udsigtspunkter

Dritarbakkene: Bakkene opp fra Eiksetra mot Vakkertjernsheia og Skimtplatået. Visstnok navnsatt fordi tømmerhestene alltid gjorde fra seg på vei oppover i tømmerskogen etter å ha fått fôr på Eiksetra. I Lier kommune.

Eiksetra: Opprinnelig seter under Eik gård i Lier. Ble etter hvert selveid bruk, og nå brukes navnet om serveringsstedet ved Garsjø som eies av Lier kommune og drives av Drammens og Oplands Turistforening (DOT) ved hjelp av et bestyrerpar.

Friluftsmuseet: I 1967 ble det vedtatt å flytte Friluftsmuseet i Drammen fra Kobbervikskogen til skogområdet innenfor Spiraltoppen i Bragernesåsen.

Planene trakk imidlertid ut, og først i 1987 ble de første husene gjenreist. Fram til 2000 ble 20 hus satt opp, og ni av disse hadde stått i Kobbervikskogen tidligere. Midt i byens turterreng er det nå gjenreist 21 gamle tømmerhus som skal illustrere tidligere tiders gårdsdrift og bygningstradisjoner i Buskerud. Les mer her: www.drammens.museum.no

Goliaten: Vann som ligger under Tverråsen vest for Tverken. Populært badevann sommerstid, og tidligere gikk skiløypa til Vrangen midt over vannet.

Goliathytta: Goliathytta er et landemerke der den ligger på en liten høyde på østsiden av vannet Goliaten, snaue to kilometer nordvest for Tverken. Historien til hytta startet allerede på slutten av 1800-tallet den gangen skogen tilhørte bønder som bodde på Åssiden i daværende Lier kommune (overført til Drammen i 1951). Festeavgiften på 12 kroner i året var sikkert til å leve med, men den nyoppførte hytta brant ned første året.

Ny hytte var på plass igjen i 1899, og i 1926 ble Goliathytta kjøpt av vennelaget ”De Otte”. Kameratene hadde en avtale om at kommunen skulle overta hytta når ”De Otte” ikke lenger var i stand til å bruke den, og det skjedde i 1979. Etter overdragelsen til Drammen kommune for over 30 år siden, hadde Drammens Sportsfiskere (DS) en leieavtale i mange år.

Søndag 22. september 2013 hadde Drammens og Oplands Turistforening (DOT) offisiell åpning av sin nye og restaurerte ubetjente turisthytte, Goliathytta. Turistforeningen har nå inngått en langsiktig leieavtale med Drammen kommune. Medlemmer av DOT kan bestille overnatting her: www.dotf.no

Hamborgstrømskogen: Skogstykket vest for Bragernesåsen som karakteriseres av kjempestore gran- og furutrær. Denne skogen lå under Hamborgstrøm gård, men ble kjøpt av Drammen kommune i 1874. Skogen lå imidlertid i Lier kommune helt fram til 1946.

Hamborgstrømspaviljongen: Ligger rett nedenfor Jøssingkollen. Ble opprinnelig bygd i 1912, og her var det både bevertning og dansetilstelninger. Et dansegulv utenfor huset forteller at det var liv og røre her i helgene. I dag er det ro, fred og høye bartrær som preger stedet.

Ihleløypa: Skiløype (upreparert) som starter ved Solåsblokka i Kristian brenners vei på Åssiden og slynger seg opp åsen til Turheisens endestasjon ved Gamledammen. På dette strekket er det flere steder flott utsyn mot Eiker og Kongsberg. Ihleløypa fortsetter videre nordvestover over Gamledammen og møter Kamstrupløypa like før Stormyrputten. Ihleløypa har fått navnet sitt fra Arnt Ihle-Hansen, politimannen og skiløperen fra Drammens Ballklubb (DBK) som stod bak løypa. Han fikk en henvendelse fra Oddvar Bjerknes, daværende styreformann i Drammen Turheis, på midten av 1960-tallet. Turheisen ønsket rett og slett å få noen alternative langrennstraseer i denne delen av marka. Ihle-Hansen tok utfordringen og fikk lagd i stand en flott skitrasé som slynger seg oppover åsen. I dag er det ikke mange som går på ski i Ihleløypa, men oransje malingsflekker på trærne viser hvor løypa går.

Jutultønna: Anders Dalen fant denne kilden i 1896 som først ble kalt ”Jennys kilde” etter Hans Hansens hustru.

Dette navnet ble imidlertid glemt, og det var åsvandreren David Borgen som ga kilden navnet Jutultønna (feilaktig kalt Juletønna på folkemunne).

Tidligere fantes det her drikkebeger til fri benyttelse, men dette ble fjernet av helsemessige grunner. Bare 200 meter sør for denne kilden, langs en liten, bortgjemt sti ligger en annen kilde som er den opprinnelige Jutultønna. Stien inn til denne kilden ble for øvrig hellelagt og selve kilden restaurert av ildsjelene i Hamborgstrømskogens venner for noen få år siden.

Jøssingkollen: Nedlagt hoppbakke som ligger sør for turveien med en gang du kommer inn i Hamborgstrømskogen fra Thurmanns vei. I gamle dager var det skirenn her om søndagene – med salg av pølser og brus i en liten bod nedenfor. Guttehopprennene for skoleungdom i Drammensdistriktet hadde hundrevis av deltagere i 1950- og begynnelsen på 1960-tallet. I dag er dette bare historie, og stillaset er i kraftig forfall.

Kaffedammen: Lite myrvann nord før Steinkjerringa og øst for Tverken. Stien som går fra Steinkjerringa mot Sommerjuvet og Skimtvann passerer Kaffedammen. Navnet stammer enten fra at det er så fint å ta kaffevann herfra, eller at vannet er så grumsete som kaffegrut. Er ei hytte på nordvestsiden av vannet.

Kamstrupløypa: Denne skiløypa starter vel egentlig nesten helt nede ved Myrstua i Drammen kommune og må vel sies å være ”hovedpulsåra” for skiløpere mellom Nedre Eiker og Drammen. Fra Tverkenveien fortsetter den vestover til Klemmehøgda og Langemyr, krysser Bolstadveien mellom Turheisen og Tverken, går opp Grandalen, over Gravningsbrenna (nå er vi innenfor kommunegrensa til Nedre Eiker), vest for Stormyrputten, øst for Marivann og ender ved den såkalte Fiskehytta (Kamstruphytta) i ei vik vest på Vrangen. Det spørs litt hvordan du regner, men strekningen er vel sånn ca fem-seks kilometer.

Kommunene Drammen og Nedre Eiker deler på prepareringsansvaret i Kamstrupløypa, for ved gradestokken sør før Marivann snur Nedre Eikers løypemaskin og returnerer til Ulevann igjen. Både Klemmehøgda og Vrangen ligger drøyt 400 moh, så da skjønner alle at dette er forholdsvis flatt terreng. Løypa har blitt navnsatt etter doktor Kamstrup som visstnok benyttet denne traseen på vei inn til hytta si. Hytta skal Kamstrup ha kjøpt i 1915, så dette er lenge før maskinprepareringens tidsalder. Doktoren måtte nok pent brøyte sin egen løype når han skulle på hyttetur. I 1951 ble Kamstruphytta kjøpt av Drammens Sportsfiskere. Dette er et attraktivt overnattingssted for foreningens medlemmer, og da kanskje spesielt i sommerhalvåret.

Kjøsterudjuvet: Dette spektakulære juvet liggerr like vest for alpinsenteret ved Aronsløkka og er helt klart en av Drammensmarka flotteste attraksjoner. Allerede i 1897 stod følgende i Den Norske Turistforenings (DNT) årbok: ”Drammen eier i sin nærmeste omegn en naturmerkværdighet som er saa enestaaende, men samtidig saa lidet kjent, at jeg ved disse linjer vil henlede opmerksomheden derpaa”. Inngangen til selve juvet starter noen hundre meter vestover ved lysløypa i den såkalte 800-meter’n. Lysløypa går for øvrig mellom Aronsløkka og Solbergelva. Under den første brua kommer Kjøsterudbekken fossende, så det er ikke mulig å ta feil. Med flere fosser, loddrette bergsider og frodig vegetasjon er denne naturperlen noe for seg selv. Bortsett fra glatte steiner, går det vanligvis greit å gå opp juvet. På den snaue to kilometer lange turen opp til Gamledammen må vandrerne likevel passere et par stiger forbi de vanskeligste partiene. Derfor kan hunder være plundrete å ta med seg hvis de ikke kan bæres. Enkelte steder får du følelsen av å være i en tropisk jungel. Sollyset slipper så vidt gjennom det tette løvverket, og fuglesang og lyden av rennende vann er det eneste som høres. Et stykke på vei mot Gamledammen er det mulig å gå ut av juvet. Her går det en tverrgående, bratt dal som blant annet elgen bruker når den skal krysse over her.

Juvet er bare 10-20 meter bredt, og de loddrette veggene er 30-40 meter høye. Er det stor vannføring, må du regne med å bli våt. Under flomperioder kan det være livsfarlig å bevege seg inn i juvet, og det står også skilt med advarsel om dette nederst ved lysløypa. Ellers er det greit å gå her til alle årstider, selv om det bør vises varsomhet i perioder med vekslende varme- og kuldegrader. Det vil som regel si vår og høst, for dannelse av is øker faren for steinskred. Innimellom går det nemlig ganske betydelige ras i juvet, og da er det vanligvis frosten som har gjort sitt. Vinteren er stille her inne, men det finnes flere dristige sjeler som har forsert Kjøsterudjuvet ned på ski! Den største faren er nok hvis noen skulle komme kjørende på ski langs sidene ved juvkanten og falle ned. Derfor er det skiltet om de loddrette stupene flere steder i alpinsenteret.

Kjøsterudjuvet har blitt dannet for flere tusen år siden ved at store vannmasser har funnet veien gjennom en løsere granitt-type da isdekket over smeltet vekk. Oppe i juvet finnes flere spor etter virvlende vannmasser, og fjellveggen er slipt som sidene i ei jettegryte. Vel oppe kan du bade i Gamledammen sommerstid, og ned igjen kan du følge en sti vest for Kjøsterudjuvet. Fotturen kan også forlenges i mange retninger, for eksempel inn til Tverken eller ned til Landfalltjern via Langemyr eller Klemmehøgda. Østover kan du også koble deg på den såkalte Vårstigen som ender nede ved Bera Terrasse eller Solåsblokka. En langt raskere, men kjedeligere variant er å følge alpintraseen ned Aronsløypa. Her må du til tider også være oppmerksom på terrengsyklister i rasende fart ut løypa.

Bekken i juvet har sine kilder helt inne ved Tjuvtjern og fra myrene nedenfor Skimten i Drammensmarka. Etter juvet renner Kjøsterudbekken videre nedover åsen, gjennom kirkegården på Åssiden og går i et underjordisk rør (kulvert) fra Rosenkrantzgata og til utløpet i Drammenselva like ved Drammen Travbane. Det har tidligere vært både oppgangssag og møller ved Kjøsterudbekken, og den har hatt en viktig funksjon som gytebekk for sjøørret. Nå er dette den eneste muligheten som er tilbake i Drammen for å gi sjøørreten gytemuligheter. Derfor har Drammens Sportsfiskere jobbet tett sammen med Drammen kommune og Fylkesmannen i Buskerud for å få til dette.

Knabben: Populær topp og turmål på Solbergfjellet, nordvest for Spinneriet. For noen har det gått virkelig sport i å ta seg en tur til Knabben. Enkelte har daglige turer opp hit og fører navnet sitt inn i loggboka ved trig.punktet. Med start nede i Solbergelva blir det raskt over 300 høydemetere å forsere, så kondisjonen blir godt vedlikeholdt for de flittigste ”topp-traverne”.

Det er et populært klatreområde i østre del av fjellet, og bli derfor ikke overrasket hvis du ser noen bevege seg over hodet ditt med tau og hjelm midt i den stupbratte fjellveggen. Ja, mot himmelen kan det også dukke opp folk som svever forbi. For entusiaster med paraglidere og hangglidere kaster seg ut fra en rampe på vestdelen av Solbergfjellet. Med oppadgående luftstrømmer kommer de langt høyere enn utgangspunktet, og det er fascinerende å se de fargerike skjermene seile like over deg.

På selve Knabben er det, i tillegg til et fantastisk utsiktspunkt, også opphengt ei loggbok for turgåere. En titt i boka viser at du neppe er førstemann på toppen denne dagen, for her er det nesten folk til alle døgnets tider. Vær imidlertid klar over at det er stupbratt langs hele kanten, så gå ikke for langt ut. Pass også på barn som eventuelt er med på turen. Utsynet, særlig mot Drammensdalen øst for Ryghkollen, er formidabel. Rett under deg ligger bebyggelsen i Solbergelva, videre følger Drammenselva som ei sølvåre nedover mot Drammen og deretter bebyggelsen helt ut til Holmen og Tangen.

Kanonveien: Veien går fra Spiraltoppen via Årkvislaveien til Tormodsrud i Lier og ned Vivelstaddalen. Hensikten med dette veianlegget fra 1904 var å få fram lette artilleristyrker og hestetrukne kanoner i forbindelse med mobiliseringen mot Sverige i 1905. Nå hadde det seg imidlertid slik at de 12 kanonene ble fraktet inn via Kloptjern. Kanonveien ble faktisk bare brukt en gang, nemlig da kanonene ble kjørt ut etter nedleggelsen i 1916.

Kjøsterudsetra: Litt bortgjemt blant de store graner ligger Kjøsterudsetra omtrent midt mellom Gamledammen og Goliaten. For å komme seg hit er det enklest å følge stien som går nordvestover fra Bolstadveien noen hundre meter ovenfor toppstasjonen til Drammen Skisenter (Aronsløypa). Etter en drøy kilometer kommer du til en liten lysning, og da står du snart på de ”velfriserte” vollene på Kjøsterudsetra. Her er det en egen ro, og bare suset i de store granene høres.

Navnet på setra går igjen fra Kjøsterudgårdene og Kjøsterudjuvet på Åssiden. I Lier Historie, Bind 1 skriver forfatter Rolf Fladby at ”Setra lå oppe i skogen et par timers vei fra bygda. Da halvparten av Østre Kjøsterud ble lagt under Berskog 1778, fulgte setra med. Folk kan ennå huske at det sto hus her oppe, men ikke at det var seter…” Den siste som bodde på Kjøsterudsetra skal ha vært Rasmus Lurtopp, født på plassen Lurtopp under gården Landfall i 1821. Rasmus levde av å fange storfugl og fisk, og fremdeles kan det flakse opp en storfugl eller to i disse traktene. Fiskevannene Goliaten, Tverråsvann og Tjuvtjern hadde han visstnok stort sett for seg selv den gangen. I den perioden ørreten gikk opp i bekkene, var fiskemetoden hans å legge såkalte sleder eller kavler der. Vannet rant gjennom mens fisken ble liggende igjen oppå kavlene. Ikke helt ”stuerent” i dag, men dette var på 1800-tallet.

Videre fra Kjøsterudsetra kan du følge den blåmerkede stien til Drammens og Oplands Turistforening (DOT) enten østover mot Skinka og Steinkjerringa, eller vestover forbi Lommetjern, Solbergvanna og helt over til Snaukollen i Øvre Eiker om du ønsker. En annen mulighet er å traske opp den lille motbakken bak uthuset på vollen, og deretter følge den koselige stien som går vest for Ytre Langvann og Goliaten.

Kloptjern: Grensevann som ligger vest for Stoppenåsen, er delt mellom kommunene Drammen og Lier. Stod tidligere for en stor del av Drammens vannforsyning, men i dag er bading tillatt. Ved tjernet lå Kloptjernstua som var bolig for oppsynsmannen fra Drammens første offentlige vannverk fra 1886. Her var det servering, musikkpaviljong og dansegulv.

Landfallhytta: Over Landfalltjern troner Landfallhytta som ble reist i 1896-1897, og stedet har vært i bruk for skautravere og turister i snart 100 år. I 1915 kjøpte Drammens og Oplands Turistforening (DOT) den private hytta Kollen ved Landfalltjern, og foreningen gav stedet navnet Landfallhytta. En kommunal oppsynsmann var hyttas første vert. Hytta hadde godt besøk sommer som vinter, ikke minst etter ombyggingen i 1920. I 1930-årene begynte nedgangstidene, og i 1937 godtok DOT-styret et tilbud på 9500 kroner. Dermed var Turistforeningens betjente hytte i Drammensmarka gått over i historiebøkene. Olav Kåsin drev Landfallhytta til 1956, og siden har det vært mange eiere og drivere. Magne Bergland kjøpte perlen i Drammensmarka i 1993, og han driver bevertningsstedet fremdeles (se www.landfallhytta.no).

Lokkeråsen: Utsiktspunkt og høyeste topp på Solbergryggen med sine 607 moh. Oppe på toppen er det et vidt rundskue, og dette er et av Finnemarkas flotteste utsiktspunkt mot fjerne og nære steder. Her kan de fleste toppene i Finnemarka sees mot nord, og i det fjerne skimtes Vassfarfjellene. Videre ligger Norefjell, Blefjell og Skrimfjell mot vest og sør. Østover er spesielt utsikten mot Drammensdalen med Drammen og Drammensfjorden imponerende. Tidligere stod det en trevarde oppe på det gamle trigonometriske punktet, men den har nå ramlet ned. Tross manglende varde, så skjønner alle som kommer til Lokkeråsen, at nå er du på toppen av Nedre Eiker. Selv blaserte drammensere med mange turmil på baken har et nærmest religiøst forhold til denne toppen. Fra Buskeruds hovedstad ser du at rødmen fra morgensola når Lokkeråsen først, og det er også på Lokkeråsens brem høstens første snøfall kommer.

Lokkeråsen er også kommunens høyeste punkt sammen med Trettekollen enda lenger nord. Den må imidlertid Nedre Eiker dele med Lier kommune, og utsikten derfra kan heller ikke sammenlignes.

Myresetervollene: Vollene ligger nord for Landfallbrenna og nord for. Det var gårdene Myre og Landfall på Åssiden som hadde setre her inne, og setringen har nok foregått i flere hundre år. I en periode fram til 1909, da innhuset brant, bodde folk fast på Myresetra. I Liers Historie Bind I fra 1953 skriver Rolf Fladby blant annet følgende: ”Ved rettssaka 1702 var det tale om gamle seterbuer her, så det hadde nok vært seter her lenge da. I seinere tid bodde det folk fast på Myresetra. De levde dels av å ta imot krøtter for betaling om sommeren; bøndene sendte gjerne opp ungdyr og kuer som mjølket lite, og betalinga var 5 kr. dyret for sommeren den siste tida. Fru Bolstad på Li forteller at hun som barn var med far sin og stakk på fjøla når han blinket tømmer om høsten, og da var hun glad når de kom til Myresetra, der det var kokt mjølk og annet godt å få. Stuehuset der oppe hadde stor stue, kjøkken og mjølkebu utafor, og dessuten var det et stort, langt fjøs med inngang i gavlen. Det er bare omkring 30 år siden det ble helt slutt på å sende dyr til Myresetra. Den siste som bodde her, var «mor Øya»; hun bodde i et lite hus som var satt opp etter brann omkring 1907. Tidligere bodde «Myreseter-svensken», Ola Svensen fra Dalsland her; han var dreier og snekker”. Hvis det ovennevnte stemmer, så har det vært aktiv seterdrift her fram til 1920-tallet en gang. Helt fram til en 15-20 år siden var det ikke uvanlig å støte på både ungdyr og hesteflokker som gresset på de frodige og grønne Myresetervollene.

Nå er vollene i ferd med å gro igjen, men fremdeles kan du se tuftene etter der hvor seterbygningene lå. Det står små metallskilt som DOT har satt opp på Vestre og Østre Myreseter og Landfallseter.

Myrstua: Ligger like ved Tverkenveien der stien går ned mot Myrdammen. I dag er det bare det opprinnelige uthuset som står igjen og brukes som privathytte. Ivar Bolstad drev serveringsvirksomhet her fram til stedet brant ned en februarnatt i 1958.

Olletjern: Vann som ligger ca 500 meter nord for Tverken. Skal visstnok være et oppkomme i selve vannet, derav navnet. Er ei hytte på nordvestsiden av vannet.

Sankevollen: Gammel boplass Bragernesåsen som ligger mellom Åspaviljongen og Spiraltoppen. Her var det to hus og ei lita steinstue. I 1852 var Gustav Pettersen bruker av denne boplassen. Familien hadde bare ei ku, og da de mistet denne, var det tungt å klare seg. Snille mennesker på Bragernes samlet inn penger til ny ku, og Pettersen kvitterte med et takkeskriv i avisa. I 1880 overtok kommunen, og bygningene ble revet og plassen ryddet.

Setervang: Ligger 500 meter nordvest for Eikdammen i Lier. Her lå i sin tid ei seter under gården Undersrud, men setringen tok slutt rundt 1880. Står ei rød hytte på vollen i dag.

Skimtvarden: Drammensmarkas høyeste punkt på 554 moh. Her går også kommunegrensa mellom Drammen og Lier. Knutepunkt for skiløypene fra Eiksetra, Storsteinsfjell og Tverken. På toppen står ei sikteplate som viser avstander til forskjellige steder i marka og mer fjerntliggende mål i alle himmelretninger. Plata ble satt opp av løypekomiteen i Drammen kommune i forbindelse med byens 150-årsjubileum i 1961.

Øivind Wiik og flagget til topps på Skimtvarden etter at han har tilbakelagt distansen to ganger rundt Ekvator på ski.

Skinka: Et lite myrvann like sør for Tverken. Har vel fått navnet sitt på grunn av den litt skinkeformede fasongen. Blåmerket sti fra Solåsblokka/Bera på Åssiden og til Tverken passerer forbi vannet på østsiden. Hytta Blåsenborg ligger like sørvest for Skinka.

Smedsetra: Kalles også Smedvollen og ligger mellom Hoggskollen og Lokkeråsen i Nedre Eiker. Stedet tilhørte i sin tid Bjørkedokk, og dagens hytte troner vakkert oppe på bakkekanten like nord for Steinarvannene. Navnet til tross, setringen her opphørte allerede før 1850.

Solbergvarden: Solbergvarden (530 moh) ligger snaue to kilometer sør for Lokkeråsen.

Dette er et tradisjonelt vardested og ledd i et gammelt mobiliseringssystem. Når flammer eller røyk steg opp mot himmelen fra Solbergvarden, visste folk at ufred truet. I sin ” Beskrivelse over Eger-Præstegiæld” forteller Hans Strøm i 1784 at ”ovenpaa Solberg-Aasen staar en Vare med Huus ved”. Inntil 1888 stod visstnok de gamle vardestokkene nesten intakt slik de kanskje engang var reist i krigsårene 1807-1814. I dag er dette et av markas mest spektakulære utsiktspunkt med sine glatte svaberg og luftige stup.

Sollid: Gammel boplass innerst ved nordvestenden av Kloptjern. I 1851 ble denne bygslet bort til Gustav Amundsen. Det var en tøff tilværelse, og det sies at kona ble sinnsyk og satt til slutt og grov i aska.

Solvang:Serveringsstedet Solvang på vestsiden av Garsjø har lange tradisjoner. Mange pasjonerte markatravere har i generasjoner tatt pause her for å kose seg med god mat og drikke. Skolebrødene og bollene er nesten ”verdenskjente”, og en kopp sjokolade med krem er heller ikke å forakte en kald vinterdag. Flipperspillet og jukeboksen er borte, men ellers er mye av atmosfæren på Solvang slik den alltid har vært.

I dag er det Nina Tveten Eriksrud og hennes mann, Trond Eriksrud, som har driftsansvaret på Solvang. De har bygd hus rett ved siden av, så de har kort vei til helgejobben. Ninas tipptippeoldefar, Nils Olsen, født 1831, kom flyttende fra Hokksund i 1860. Derfor har liungene på Solvang faktisk litt eikerblod i årene, og Nina er sjette generasjon i slekta som har Solvang.

Ingen vet helt sikkert om de første som bodde her drev med serveringsvirksomhet, men Ninas oldefar hadde i hvert fall folk på overnatting. I dagens bygning har det vært serveringsdrift pluss overnatting fra 1950-tallet. Overnattingen sluttet da Ninas mor, Marit Tveten Ellingsen og hennes mann, Ove Johnny Ellingsen, overtok stedet etter Marits foreldre, Oskar og Borghild Tveten, på slutten av 1980-tallet.

”Gamle” Solvang brant for øvrig ned etter en dramatisk brann i påsken 1947, og dagens bygning sto ferdig i 1951. Solvang ligger i Lier kommune, men blir besøkt av mange eikværinger og drammensere også. Hit kan du blant annet komme fra både Sjåstad/Avdal, Eggevollen, Skimten/Tverken, Langvann/Svarthavna, Kanada/Saga og Vrangen/Løken.

Storsteinsfjell: Kanskje Drammensmarkas flotteste utsiktspunkt i Lier kommune ligger 540 moh, vest for Egge i Lier. Hit går det stier og skiløyper fra både Undersrud, Skimtheia og Eiksetra, og sommerstid har i tillegg turistforeningen blåmerket sti opp hit fra Eggevollen og fra Undersrud via N. og Ø. Svarttjern.

Den forseggjorte steinvarden med egen nordpil står på det høyeste punktet. Flottest utsikt er det imidlertid fra Utsikten noe lengre sør på høydeplatået.

Spiraltoppen: Her het det opprinnelig Breidablikk. Ligger på toppen av Bragernesåsen og er en av Drammens store turistattraksjoner. Det er en fin spasertur opp dit fra Åspaviljongen, men de fleste kjører nok inn Spiraltunnelen som i seg selv er litt av en attraksjon. Den starter 50 meter over havet og ender 200 meter lenger opp etter seks slynger og 1650 meter. Alt i alt ble det sprengt ut 70 000 kubikkmeter med stein.

Tunnelen ble en naturlig følge av at ingeniørvesenet i 50 år hadde drevet steinbrudd i Bragernesåsen. Fordi man ville unngå at steinbruddet virket skjemmende i terrenget, valgte man å gå innover i fjellet. Byingeniør Eivind Olsen lanserte idéen om å lage en tunnel til toppen. Arbeidet tok til i 1953 og ble avsluttet under byjubileet i 1961 da Drammen feiret sin 150-års fødselsdag. Dagen ble feiret med pomp og prakt, og kong Olav V var til stede og foretok innvielsen. Han satte også sitt navnetrekk på en innfelt steinplate rett ved inngangen.

Spiralen Cafe & Restaurant: Da Spiraltunnelen nærmet seg ferdiggjøring, kom handelsstanden på banen for å utnytte denne fantastiske attraksjonen. I 1958 gikk det et brev fra Drammens Handelsstands Forening til rådmannen med ønske om restaurant og hotell på toppen. Selskapet Spiraltoppen Restaurant og Motell A/S ble dannet, og i januar 1961 innbød dette selskapet arkitekter til å tegne et anlegg på toppen. Det kom inn 43 forslag, og vinneren ble Oslo-arkitekten Sverre Fehn.

Vinnerutkastet viste et stort og moderne anlegg, men av økonomiske grunner ble det aldri realisert. I mai 1962 vedtok formannskapet i stedet å sette opp en midlertidig restaurant, og betingelsen var at paviljongen skulle fjernes om tre år. Saken gikk imidlertid i glemmeboka, for restauranten står der den dag i dag. Her kan man kjøpe god mat og drikke før eller etter at man har beundret utsikten. Se åpningstider på www.spiralencafe.com

Steinkjerringa i Drammen: Ligger noen hundre meter sør for Tverken, og ”Kjerringa” står ved et gammelt stikryss. Her går det sti/turvei østover mot Myresetervollen, sørover mot Landfalltjern og Drammen, vestover mot Marivann og Eiker og nordover mot Tverken, Skimten og Eiksetra. Opprinnelig var dette ei såkalt kasterøys hvor man skulle kaste på en liten stein eller pinne for at turen skulle gå godt. Etter hvert ble røysa til en figur.

Den store hytta ved siden av ble reist i 1932 og heter naturlig nok også Steinkjerringa. Fra 1943 til ut på 1980-tallet drev Egil Eilertsen serveringsvirksomhet her. Det ene tilbygget er nå revet, og stedt er i bruk som prviathytte.

Steinkjerringa på Storsteinsfjell: Olaf Sørum bygde Steinkjerringa på Storsteinsfjell rundt 1960. Hytta ”Uroa”, som ligger rett ved Steinkjerringa, har tilhørt familien Sørum i mange år. Olaf var ofte på hytta, så da ble det jo litt steinbæring hver gang. Steinkjerringa er forseggjort og kun ”stabla tørt”, som det heter på fagspråket. Ansiktet er hogd ut i stein, så både øyne, nese og munn kommer tydelig fram.

Storemyr: Gammel boplass mellom Rytteråsen og Snauåsen. Den var på hele ti mål og hadde en avgift på fire spesidaler. Dette var et populært bevertningssted, og bygselmannen Gustav Pedersen blåste i lur for å friste folk til å dra til Storemyr. En av sønnene til Gustav Pedersen var Johan eller Nokken som han ble kalt. Han flyttet seinere til Nokkebråtan ved Glitre. Tomta ved Storemyr ble ryddet i 1883, og i dag er bare tuftene tilbake av den store boplassen oppe på Bragernesåsen. Her ser vi Torbjørn Bogen fra Drammen kommune på vei med løypemaskinen over Storemyr.

Stronghytta: Nord for Kloptjern, og så vidt innenfor kommunegrensa til Lier, ligger Stronghytta. Hytta ble bygd i 1893, og IL Drammen-Strong kjøpte den i 1937 for 2200 kroner. Stedet er vanligvis åpent for servering i helgene.

Vinterstid blir Spiralrennet blitt arrangert herfra. Dette er et av Norges eldste lysløyperenn, og det ble arrangert første gang da lysløypene ble anlagt fra Spiralen tidlig på 1960-tallet. I begynnelsen var slike lysløyperenn også svært populære blant norgeseliten i langrenn, og vinner av et av de første rennene var legendariske Odd Martinsen (”Stafett-Martin”). Thomas Alsgaard har også deltatt her, og han ble faktisk slått i Spiralrennet. En hendelse som visstnok har preget han som skiløper.

Svarttjern: Myrtjern med enkelte bademuligheter. Ligger like nordøst for Jutultønna i Kanonveien. Sørenden av tjernet ligger i Drammen kommune, mens resten tilhører Lier kommune. Er flere privathytter rundt vannet.

Thorleif Haugs vei: Tur- og skivei som går fra Spiralinngangen og opp til Landfallhytta (traseen til motbakkeløpet Landfallhytta Opp). Opparbeidet på dugnad til minne om skikongen Thorleif Haug (1894-1934) av venner i perioden 1924-1925. Hauerns største bragder gjorde han i OL i Chamonix i 1924 med gull på 50 km, 18 km og kombinert samt bronse i hopp. Han tok seks seire i Holmenkollens 50 km, fem seire i Kollens 17 km og skikongen vant kongepokalen i Kollen tre ganger. Han hadde seire i NM i kombinert, langrenn over 30 og 17 km, ti kongepokaler og seire i Nordiska Spelen.

Thorleif Haug Skifestival er en kombinasjon av Thorleif Haugs Minneløp og Thorleif Haug Marsjen og blir arrangert samtidig. Siden 2008 har løypetraseen (43 km) gått fra Kanada i Lier til Spiraltoppen i Drammen. 

Theo Thornes utsikt og Therese Thornes benk: Står oppe på Risåsen, som er en del av Bragernesåsen. Stien gjennom Jutulskaret kalles Theo Thornes sti. Initiativtager til utsiktspunktet var daværende skogsjef Arne Kildebo som ville ha et utsiktspunkt som vendte innover mot marka. Dette er et passe turmål for en liten ettermiddagsvandring. Malermester Theo Thorne var Åskomiteens siste medlem, og han satt i Drammens og Oplands Turistforenings (DOT) innenbys råd. Daværende ordfører Erik Dalheim stod for den offisielle åpningen av stien og utsikten 14. juni 1978. Stien ligger midt mellom den nordlige lysløypa til Stronghytta og lysløypa mellom Jutultønna og Storemyr. Fra stien går det en bratt avstikker opp til utsiktspunktet hvor også benken står.

Therese Thornes benk ble satt opp av familien hennes sommeren 2010 til minne om Theo Thornes datter, Therese, som også var en skautraver og markavenn. Knut Ole Engen fra Tormodsrud gård i Lier har for øvrig lagd benken av utvalgt malmfuru.

Trekanten: Hvis du fortsetter videre vestover i Hamborgstrømskogen fra Jøssingkollen, kommer du til et knutepunkt i skogen. Her står en stor bautastein til minne om Hans Hansen og navnebror Albert Hansen. Førstnevnte var kjøpmann og bekostet stinettet i dette området, mens amtsingeniør Albert ledet arbeidet. Fra Trekanten går det sti ned til Neperudjordet hvor du treffer på Thorleif Haugs vei. Hvis du går motsatt vei, kommer du opp til Jutultønna i krysset der veien bort til Svarttjern tar av.

Trekkhundklubbhytta: Hytta vis á vis Tverken ble bygd i 1937, rundt fire år etter at Drammen Trekkhundklubb (DTK) ble stiftet. DTK er en av Norges eldste trekkhundklubber, og hovedformålet med klubben var å drive ambulansekjøring i marka vinterstid. Den første ambulansestasjonen ble på serveringsstedet Tverken den gangen Ole og Astri Bolstad drev stedet. Drømmen om egen hytte førte til kreativitet i de harde 1930-årene, så et lotteri skaffet nødvendige midler til Trekkhundklubbhytta som altså stod ferdig før 2. verdenskrig.

I mange år var DTK et forbilde både innen idrett og miljø. Under krigen var klubbens medlemmer med på mange forskjellige oppdrag, som frakt av mat og ammunisjon til ”gutta på skauen”. Mot slutten av 1970-tallet og utover i 1980-årene ble behovet for vaktordninger og transportoppdrag i de nære skogområdene mindre, og klubben endret seg fra å være en tur- og ambulanseklubb til å bli rettet mer mot konkurranser. I 2013 ble hytta solgt til en privatperson som puser den opp.

Trollbo: Vest for Goliaten ligger den flotte helleren, Trollbo, med plass til en hel ”trollfamilie”. Helleren som i mange år har vært brukt av speidere, er den største helleren i Drammensmarka. Trollbo har faktisk to rom og kjøkken. ”Peisestua” er innelukket av solid steinvegg. ”Spisestua” består av en svær, flat stein, og ”Kammerset” byr på soveplass. Det skal visstnok være mulig for 15 personer å overnatte her.

Tverken: Serveringsstedet Tverken er knutepunktet i Drammensmarka. Her går det skiløyper og turveier i flere retninger, både til Landfalltjern, Årkvisla, Skimten/ Eiksetra, Marivann og Nedre Eiker og ned til Åssiden via Aronsløypa.

Det flotte serveringsstedet ligger 450 moh (se eget webkamera på www.lier.ski.com) og ble bygd av Ole Bolstad i 1930. Hytta het imidlertid ikke Tverken den gangen, men ”Heiakafeen”. Hytta hadde lite besøk, og Bolstad syntes ikke navnet var spesielt godt. Under en navnekonkurranse ble serveringsstedet døpt ”Tverken”, en avledning fra Tverråsen som ligger like innenfor. Stedet ble påbygd, men i 1935 ble hytta flammenes rov i en stor skogbrann. Bolstad ga seg imidlertid ikke, og som en fugl Fønix reiste Tverken seg av asken. Nå større og flottere enn før, og i 1936 var Tverken igjen klar til bruk. Man skulle tro problemene var over, men i 1966 brant hytta nok en gang. Heller ikke nå ga Bolstad seg, og Tverken gjenoppsto på ny i 1970 – flottere og større enn noen gang. Dette er den hytta som folk i dag kan stikke innom hver lørdag og søndag i sesongen for å få seg en vaffel, solbærtoddy, sjokolade med krem eller andre godsaker. For mange turgjengere er en stopp på Tverken obligatorisk. Hytta eies og drives i dag av Stiftelsen Tverken, sprunget ut av Åssiden Idrettsforening.

Tverken Sportskapellet: Planen om å reise et sportskapell i turområdet nord for Drammen ble tatt opp i 1930-årene. En pengeinnsamling gjorde det mulig å sette i gang byggearbeidene etter planer utarbeidet av byarkitekt Alf Bugge, og i slutten av januar 1938 kunne kirken innvies. Sportskapellet ble innviet av biskop Berggrav, og det var 2000 mennesker til stede i og omkring kapellet på denne høytidsdagen. Kapellet har ikke bare blitt brukt til vanlige gudstjenester. Her har det også vært bryllup, konfirmasjon og barnedåp. Alle barna til Bolstad på Tverken er blant annet døpt i kapellet.

Veggene er laftet opp av tømmer i ca to meters høyde, og stokkene hviler på grunnmur av lokal granitt og bærer et høyt tak. Stedet blir i dag brukt til gudstjenester på mange av årets søndager. Kapellet er eid av Den norske kirkes menigheter i Drammen prosti (med unntak av Skoger sogn) samt Frogner sogn i Lier prosti. Ei egen peisestue og soverom gjør at stedet kan brukes til overnatting av foreninger og lag. En omfattende restaurering fant sted i 1959, og kapellet fikk innlagt strøm i 1975.

Tverråsen: Den karakteristiske Tverråsen strekker seg rundt seks kilometer nordvestover fra Eikdamjuvet/ Sauesetra i Lier og til Løken i grensetraktene mellom Drammen og Lier. Navnet kommer av tverr, vrang, og det stemmer godt. For åsen er ikke lett tigjengelig fra Drammenskanten. På sommerstid er Sauesetra, stien opp til Pintleiken, Sommerjuvet, Vinterjuvet og den blåmerkede DOT-stien nord for Tverråsvann de vanligste ”ferdselsårene”. Om vinteren er det stort sett bare skiløypa opp Bekkedalen som er i bruk, men det hender skiløypa opp Sauesetra er preparert også. Like bak Goliathytta danner det seg en foss av is i Tverråsen på kalde vintre, og her hender det at isklatrere boltrer seg.

Tverråsvannet: Tverråsvannet ligger nord for Goliaten og nesten helt inntil den stupbratte Tverråsen. Det er derfor veldig kronglete å gå på østsiden av vannet, mens det er sti på vestsiden. Rundt vannet, som har en fin ørretbestand, ligger også noen privathytter.

Villåsen: En liten villmarksoase mellom Jutultønna og Stronghytta hvor nesten bare elgen setter sine spor. Dette er også det høyeste punktet i denne delen av marka med sine 295 moh.

Øvre og Nedre Skanse (også kalt Vestre og Østre skanse: Forsvarsanlegg ved Breidablikk (heter Spiraltoppen i dag) som i 1902 og 1903 ble anlagt i Bragernesåsen for å hindre svensk framrykning i tilfelle krig etter unionsoppløsningen. Bak et 35 meter langt brystvern på Nedre Skanse stod fire 10,5 cm posisjons-kanoner med en rekkevidde på 5700 meter, rettet mot Konnerud og terrenget sør for elva. En av disse kanonene kom tilbake til Spiraltoppen 7. juni 1980 - på dagen 75 år etter unionsoppløsningen. Kanonen ble stilt til disposisjon for Drammen Forsvarsforening av Forsvarsmuseet. Den ble reparert og pusset opp og overgitt kommunen. Det var ordfører Einar Haflan som i anledning Drammensdagene 6.- 8. juni 1980 avduket gaven på Spiraltoppen. På høyeste punktet i batteriet (like ved restauranten) står fortsatt et siktebord på granittsokkel.

Bare 150 meter østover ligger forsvarsanlegget Øvre Skanse som skulle hindre svensk framrykning gjennom Kobbervikdalen og over Konnerud. Batteriet hadde åtte 8,4 cm feltkanoner med rekkevidde 6000 meter. De befant seg bak et 70 meter langt brystvern av granitt, en meter høy og tre meter tykk, inkludert en fylling i forkant. På Øvre Skanse står for øvrig også fortsatt siktebordet intakt på en granittsokkel.

Åspaviljongen: Et særegent serveringssted i Bragernesåsen med utsikt over Drammen by. Her kan du kjøpe deg noe kaldt å drikke, bestille is og varme karbonader. På varme vår- og sommerkvelder er det ekstra mange på besøk, og da kan det også hende at du blir du møtt med levende musikk.

Den første paviljong ble satt opp av snekker Ruud i 1883 – den såkalte Ruuds Pavillon. Paviljongen var imidlertid liten og forfalt raskt, så i 1895 ble det vedtatt å bygge den større. 17. mai 1898 sto den nye paviljongen klar, og den ble svært populær. I 1920-årene kunne opp til 3000 personer besøke stedet på en dag. Hvor mange det er snakk om i dag, er det ingen statistikk over. Men det er helt klart mange som tar seg en spasertur opp til paviljongen, gjerne etter arbeidstid. På varme sommerdager er det svalere her oppe, og under en parasoll på terrassen har du fin utsikt over Drammen. Snekker Ruuds gamle paviljong benyttes i dag som uthus. Se: www.aaspaviljongen.no