Fossekall (Cinclus cinclus)
Norges nasjonalfugl, fossekallen, finnes utbredt i hele landet. Den er alltid knyttet til rennende vann, der den finner sin mat. Den er den eneste av våre spurvefugler som søker næring gjennom dykking. Tildels næringsrike elver og stryk med steiner som stikker opp, er fine fossekallhabitat. Vanninsekter som vårfluelarver, små krepsdyr og rumpetroll er god mat. Om vinteren tar de mest småfisk.
Fossekallen er brunsvart over det hele bortsett fra den hvite strupen og brystet. Ungfuglenes første drakt er grålig og skjellete.
Reiret legges nært vann, ofte godt skjult under broer eller fosser. Eggene legges i mars – april. Man antar at det hekker et sted mellom 5 000 – 25 000 par i Norge. Om vinteren drar mange fugler ut av landet, til Sør-Sverige, Danmark og Tyskland.
Orrfugl (Tetrao tetrix)
Orrfuglen er en hønsefugl som lever i skog og heilandskap. Orrfuglene kan virke ganske runde i kroppen, lik de fleste andre hønsefuglene. I tillegg har orrfuglene kraftig nebb som er velegnet til å beite planter og knopper med. Hannen er svart med noen hvite fjær under stjerten. Hunnen kalles orrhøne. Den er spraglete rødbrun. Orrhønene går lett i ett med skogbunnen, og de er vanskelige å oppdage når de sitter på bakken.
Om sommeren beiter orrfuglene på bær og lyng som de finner på skogbunnen. Når du går i skogen kan en orrfugl plutselig flakse opp. Den forsvinner raskt mellom trærne med hurtige vingeslag.
Om vinteren beiter orrfuglene på bjørkeknopper. Om våren samles de på spillplasser på myrer og islagte vann. Hannene lager en buldrende spillyd som du kan høre på langt hold. De sloss om å være i sentrum av leiken. Senterhanene er de som får parre seg med flest orrhøner.
Linerle (Motacilla alba)
Linerla finnes utbredt i hele landet, fra kyst til høyfjell (1500 m.o.h.). Vi har en stabil bestand hos oss, på et sted mellom 100 000 – 500 000 par.
Det virker som om linerla trives i lag med mennesker, og er ofte å finne i nærheten av bebyggelse. Områder den unngår er homogene og ubebodde miljøer.
Linerla er et av de første sikre vårtegnene. De første kommer til Norge allerede i mars, men mesteparten ankommer i april. Om høsten drar de ut av landet i september og oktober. Noen få individer prøver å overvintre hvert år, men de fleste trekker nedover mot Sør-Europa og Nord-Afrika.
Maten består av insekter og andre småkryp.
Linerla gjemmer reiret sitt bort i hulrom. Den bygger reiret sitt av fjær, tørt gress og hår. Fem til seks hvite egg med brune flekker blir lagt mot slutten av april og i mai. I løpet av en hekkesesong kan de gjerne ha to kull. Eggene klekkes etter 14 dager, og ungene flyger ut etter to nye uker i reiret. Det mange ikke vet er at det er fullt mulig å lage fuglekasser til linerla. Den finner normalt passende hekkeplasser overalt der den kan stikke seg litt bort, under takstein, i murer osv. En avlang kassetype med åpning helt opp under taket kan også fungere godt. De kan også bruke store kasser som er tilpasset ugler og ender.
Rødstjert (Phoenicurus phoenicurus)
Rødstjert, fugleart i fluesnapperfamilien. Vekt ca. 15–17 g, litt mindre enn kjøttmeis. Hannen har svart strupe og ansikt med hvit panne. Brystet og halen, som stadig pendler fort opp og ned, er rødbrune. Hunnen er ellers nokså ensfarget gråbrun. Sangen er meget melodisk og høres ofte om natten og tidlig morgen. Ruger i hele Europa til Sentral-Asia, i Norge over hele landet fra byenes parker til opp i fjellskogen. Den norske bestanden synes å ha hatt en tilbakegang siden 1960-årene, særlig i lavlandet i Sørøst-Norge. Legger reiret i mange former for hull og til dels i fuglekasser. De 6–7 eggene er mørkeblå, mens den vanligste fuglekassearten, svarthvit fluesnapper, har mer lyseblå egg. Eggene ruges i 2 uker, og ungene forlater reiret etter 14–15 dager. Reirmaterialet er strå, mose og mer fjær enn hos svarthvit fluesnapper.
Trekker i august- september, unntaksvis senere, til tropisk Afrika, til et belte 10-15° nord for ekvator. Overvintringshabitatet utgjøres av Ganske tørr busksavanne hvor ørkenen brer seg med stor fart og ødelegger vinteroppholdsstedene for en rekke europeiske trekkfugler. Rødstjerten er tilbake i slutten av april og i mai.
Stær (Sturnus vulgaris)
Stæren er vanskelig å forveksle med andre arter i Norge Den har en mørk drakt som i sollys skimrer i metalliske grønne og blå farger. Lyse vingebremmer gir stæren et spettete inntrykk. Om våren har hannen færre slike spetter enn hunnen. Den er også sterkere lilla og grønn, og har blåaktig nebbasis. Sangen er vekslende med hermelyder, gnisninger, klapring og langtrukne, lyse plystrelåter.
Stæren er utbredt i det meste av landet, unntatt i de mest alpine områdene. Den er sterkt knyttet til åpent lende som jordbrukslandskap og andre menneskeskapte biotoper.
Stæren bruker det lange nebbet sitt til å finne meitemark og insekter på bakken og smådyr i tangen i fjæra. Den spiser også en del bær, frukt og frø.
Reiret bygges i hulrom, under takstein, i hule trær, postkasser, og fuglekasser, og den hekker gjerne i kolonier. Stæren legger normalt 5 egg i mai. Etter klekking hører man gjerne lyden av ungene som tigger når foreldrene kommer med mat. Vanligvis overlever rundt 3 unger til flygedyktig alder.
Den hekker villig i fuglekasser med innflygingshull på rundt fem cm. i diameter. Allerede i mars dukker de tidligste fuglene opp, men hekkingen tar ikke til før i slutten av april. Kassen kan like gjerne henges opp på stolper og husvegger som på trær – gjerne et par meter over bakken.
Bjørkefink (Fringilla montifringilla)
Bjørkefinken har rustbeige-oransjaktig farge på bryst, vingeknoke og vingebånd og hvit overgump. Hannens hode er mørkt/svart på ettervinteren og våren. Om våren synger den med en langtrukken “breking” som kan minne om grønnfink. I hekketiden liker bjørkefinken seg best i høyereliggende barskog og fjellbjørkeskog. På våren og sommeren finnes den over det meste av landet men sparsomt i lavlandet. Bjørkefinken trekker til sør- og vestlige deler av Europa i september-oktober, og returnerer til Norge for å hekke i april og første halvdel av mai. Noen individer kan overvintre i Norge hvis tilgangen på granfrø, bøkenøtter eller rognebær er høy. Reiret bygges i tre av mose, strå, hår, ull og lav og er foret med fine strå, hår og fjær. Eggene legges i perioden siste halvdel av mai til juni, seinere nordover enn sørover. De ruges av hunnen i 11-12 dager, og etter klekking mates ungene av begge foreldrene.
Nøtteskrike (Garrulus glandarius)
Nøtteskrika er lett å kjenne igjen på de skimrende lyseblå og hvite feltene i vingene. Over- og undergumpen er hvit, og stjert og armsvingsfjær er svarte. Den har et svart felt fra nebbrot og bakover under øyet. Resten av kroppen går i oransj-brune nyanser. Lyden er et støyende “kræh” eller et musvåklignende “piææ”.
Den trives i gran og blandingsskog, og går ikke høyere opp mot fjellet enn granen.
Vanlig i skogtrakter i hele Sør-Norge. Arten er fortsatt i ekspansjon nordover, og finnes nå trolig hekkende nord til Troms. Den har en omfattende utbredelse på verdensbasis. Fra Vest-Europa til det østlige Kina og det nordlige India. Det er en rekke underarter som avløser hverandre innenfor utbredelsen.
Nøtteskrika er normalt stasjonær hele året men kan forflytte seg når mattilgangen svikter. Massevandringer kan også utløses av for stor populasjonstetthet. Invasjoner østfra skjer av varierende intensitet med jevne mellomrom.
Sommerstid spiser den insekter, mark, små pattedyr, fugleunger og egg. Mat (eikenøtter, korn og til og med småpoteter) hamstres til vinteren, og den benytter seg også flittig av foringsplasser.
Hekking skjer tidlig på våren. Reiret bygges av kvister og plantestengler høyt oppe i et tre med tørt gress som fóring. Eggene legges i mai-juni, og rugingen tar 16-17 dager. Selv om ungene er flygedyktige etter 20 dagers mating, fortsetter foreldrene å mate dem i ytterligere noen uker.
Dompap (Pyrrhula pyrrhula)
Dompaphannen er lett kjennelig med sitt røde bryst, grå rygg, hvite vingebånd og svarte hode. Hunnen har tilsvarende tegninger bortsatt fra at rødfargen er erstattet med en mindre iøyenfallende brunfarge. Sangen er lavmælt med gnissende toner ispedd myke fløytelåter.
Den trives best i barskog og er mest tallrik på Østlandet og i Trøndelagsfylkene, men er også relativt vanlig på Vestlandet. I Nord-Norge kan dompapen hekke i bjørkeskog.
Dompapen er overveiende standfugl.
Dietten består av frø, knopper, bær og frukter. En vanlig gjest i juleneket og på fuglebrettet.
Reiret plasseres typisk et par meter over bakken i tette granfelt eller i einerbusker og er vanskelig å finne. Eggene legges i tidsrommet slutten av april til begynnelsen av juni og ruges av hunnen i omlag 13 døgn. Begge foreldrene mater ungene i reiret rundt 16-18 dager med frø og insekter som gulpes opp fra kro og svelg.